I går var den store Twitter-dilla #selvtwitterangivelse. For et par måneder siden kunne jeg ikke ha skrevet den setningen. Plutselig er Twitter noe som fører trender, som påvirker meg direkte. Dette får meg til å tenke på alle de som ikke deltar, som ikke blir påvirket eller er med på å påvirke.
En #selvtwitterangivelse går ut på å twitre om seg og sitt, en slags mini-cv på 140 tegn. @larg har snekret en "sky" basert på hva folk skrev i sin #selvtwtitterangivelse. De som har besvart henvendelsen kan ikke sees på som representative for de som twitrer selvsagt, men det er veldig interessant å se hvem som svarer, og hva de svarer. Og hvem er det som mangler, hvem er det som ikke twitrer?
@larg twitret på et tidspunkt i går 5. mai, at det straks var 400 som hadde skrevet en #selvtwitterangivelse. Skyen viser i dag for eksempel at mange har twitret tilhørighet til Norges land og byer. Dernest var de hyppigst oppgitte yrkene journalist, student og designer, og hovedinteressene sentrert omkring journalistikk og forskjellige typer medier. Kjønn og "geek"-faktor var også hyppig nevnt. For en som meg som skriver om masteroppgave som går på identitet og mediebruk, er dette rasende spennende.
For litt siden dukket den ene kronikken etter den andre opp i BT, om hvor håpløst forferdelig eller fantastisk vidunderlig denne nye og sosiale mikrobloggingen er. Polariserte meninger er vanlige i åpningsfasen av debatter, men jeg har fnist litt av hvor ekstreme noen av meningene har vært. Twitter har i alle fall fått voldsom oppmerksomhet. Noe mer nyanserte meninger har sluppet til etter hvert.
Spørsmålet om akkurat hvor viktig Twitter er skal få stå ubesvart av meg i alle fall. Men jeg ser at trender oppstår, og at debatter blusser opp og dør hen. Og jeg ser at mange jeg kjenner ikke twitrer. Og jeg merker selv at jeg kan bli trøtt av tempoet. Hvis jeg har glemt å logge meg på en dag, har det plutselig skjedd en masse. Det er noe som får meg til å tenke at det er studenter og journalister, som gjerne bruker mye tid på research på nettet i utgangspunktet, som har mest tid til overs for Twitter. Det er ikke alle som har det.
Jeg har ikke sett tidsaspektet blitt problematisert noe sted ennå, selv om Jill er inne på det. Det er et enormt tempo, en stri elv som bare renner og renner forbi. Det kunne være fristende å snu seg vekk og la den renne avgårde for seg selv. Men den muligheten har på en måte passert nå for min del. Det handler om å følge med, i alle fall når jeg kan. Kanskje en kan bruke begrepet informasjonsgap som det ble snakket så ivrig om en periode, og se om gapet kanskje like gjerne angår pålogget/avlogget?
onsdag, mai 06, 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
Jeg er så enig med deg i det her med tidsaspektet. Jeg twittrer selv, men merker også at jeg blir sliten av tempoet, og med en gang man begynner å sakke av i tempo mister det litt mening. Det er en veldig interessant tanke og mye mer interessant en om Twitter er viktig eller ikke. I hvertfall for meg :)
SvarSlettDet med tiden er den viktigste grunnen til at jeg ikke er på Twitter. Jeg liker ikke å føle meg presset til å følge med på noe hele tiden. Når jeg hører om folk som følger med på hundrevis at twitrere, blir jeg bare sliten. Jeg er veldig glad i å logge av innimellom, og da liker jeg å kunne ta opp tråden der jeg slapp den neste gang jeg logger på. Derfor er fortsatt blogger det perfekte formatet for meg: Passelig mye tekst oppdatert med passelig langt mellomrom. Det er mange som prøver å fortelle meg om alle de lure tingene man kan bruke Twitter til, og det er sikkert greit nok, men jeg har fortsatt ikke hørt noe som jeg ikke kan få dekket på andre måter enn med Twitter.
SvarSlettEn annen ting er at de fleste debattene jeg følger, foregår på amerikanske nettsider, og da blir Twitter plutselig helt ubrukelig.
Jeg skjønner følelsen av at det blir mye "ta igjen" hvis man ikke er der hele tiden, jeg har hørt flere nevne det. Jeg foreslår å se på twitterstrømmen på en annen måte, en strøm som er ganske nå-avhengig. Det er selvsagt avhengig av hvor mange man følger og hva formålet er. Jeg følger mange og en av funksjonene er å få nå-følelsen: Hva skjer nå, hva er folk opptatt av akkurat nå. Jeg blar meg sjelden langt bakover for å "ta igjen". Bare hvis jeg trenger mer input, bare hvis jeg blar litt bakover i en samtale.
SvarSlettOg så går det jo an å gruppe folk ved hjelp av de nye redskapene (som jeg ikke har tatt i bruk). Altså at det er noen som man vil lese alt av og så kommer røkla i en annen strøm.
Jeg orket ikke den twitterselvangivelsen, hvordan kategorisere seg, jeg twitrer om "livet"?
Beklager sen kommentering. Interessant å lese om erfaringene deres med Twitter. Kjerstin, jeg anbefaler deg i alle fall å sjekke ut Twitter, om du ikke har gjort det allerede.
SvarSlettForeløpig synes jeg det beste med Twitter er alle de gode tipsene. Rett og slett. Når jeg går inn på Twitter nå for tiden, inntar jeg nok den "nå"-innstillingen du snakker om, Fr.Martinsen. Jeg orker ikke lenger å lese all kvitringen siden sist.
Forholdet mitt til Twitter endrer seg stadig. Det synes jeg også er fascinerende. Det er også et paradoks i grunnen, at Twitter kan sees på som tidsbesparende i forhold til å følge med på blogger og lignende, men likevel kan bli så tidsoppslukende.