Trønderheim

Trondheim virker som en fin by å bo i. Og å føde og lære seg å bli mamma i. Det gjelder å ikke være overtroisk når ordboka i mobilen skriver døden når jeg skal skrive føden. Terminen er den 19.august, faktisk nøyaktig 14 dager fra i dag. Det er fint å tenke på at all flytting er overstått, sånn at det er rolig og fredelig frem til dagen. Som i grunnen kan komme når som helst, noe som er veldig sprøtt å forholde seg til. Ikke bare en slutt på tilværelsen i en litt klumsete manøvrerbar kropp, men også en begynnelse på noe veldig rart. Vi bor i et område med fantastisk utsikt over sentrum, mye grønne trær, og naboer som hittil virker veldig hyggelige. Vi kan gå i et kvarter og komme til en nydelig foss, som går ut fra en demning med sandstrand rundt. Fra oss er det en halvtime å gå i nedoverbakker til sentrum. Mens Jan Frode finner seg til rette på kontoret på NTNU leker jeg turist i Trondheims gater, og lever ellers som kombinert aspirerende husmor og spillanmelder. Vi lærer at været her i byen er skiftende. Prøver å finne oss selv i noen andre sitt hjem, det går merkelig nok raskt å føle seg hjemme blant noen andre sine ting, orientere seg i sporene etter noen andres hverdagslige vaner. En sånn vane kan være å måtte gå tvers gjennom et mørkt rom for å finne lysbryteren. Eller overse omrisset av gamle bilder som hang på trepanelet på 50-60-tallet. Eller å gå sakte nedover i den bratte trappa, mens man holder seg fast i gelenderet. I kveld skal vi se the Simpsons-movie og teste ut hvordan det er å gå på egne ben til og fra Prinsen kino.