Om å være enestående

Mange synes det er overraskende at Twilight har hatt slik en enorm appell, både i bokform og filmform. Da jeg så filmen innså jeg at om jeg hadde vært tretten år igjen, eller bare litt yngre, eller litt eldre, så hadde jeg fått Twilight-feberen jeg også. Da jeg var i den alderen hadde jeg Sagaen om Isfolket isteden, som så å si kan være tittelen på et kapittel i mitt liv. Uten at jeg skal gå for mye i detaljene.

Jeg har fundert mye på hva det er som forårsaker denne enorme dragningen til ting som Twilight og Isfolket. De har fellestrekk utover enorme fan-skarer av unge jenter. Salad Sister Liz sin (skravlete) video satte meg på sporet, her hun snakker om den perfekte elskeren. Det er ikke en genial video, men den er interessant hvis du vil lære litt mer om Twilight:



Evig strømmende, så å si betingelsesløs kjærlighet, kunne man foreslå. Å være en jente som dyrkes og begjæres ikke for det hun gjør, eller det hun sier, men den hun er. På et veldig svevende og mystisk vis, som ikke handler om å fortjene noe som helst. Hun er bare født kjærlighets-verdig.

Iblandet denne betingelsesløse kjærligheten, er noe som skiller seg fra den religiøse gudskjærligheten. Det er blandet inn et såkalt dyrisk og rått begjær, som bare nesten holdes i sjakk av siviliserte regler for god oppførsel. Jada. Det oser av sex. Vampyren Edward blir bokstavelig talt syk av begjær etter å "drikke opp" Bella allerede første gang han møter henne (Twilight). Det er bare såvidt at Tengel den Gode klarer å styre seg i samme rom som Silje, og han kan være farlig, han er utstyrt som en hest må vite (Isfolket).

Og poenget mitt er ikke at det er forkastelig, tvert i mot. Det er jo at det er helt strålende. Unge jenter må for all del suge til seg de drømmer de kan. Jeg tror de på sikt er i stand til å lære seg hva som er bra og ikke for dem selv, så lenge de får muligheten til å få innspill fra mange forskjellige kanter. For min egen del satt jeg igjen med en litt uggen følelse etter å ha sett ferdig Twilight. Jeg møtte tenåringsjenta i meg, hilste på, og lærte henne litt bedre å kjenne på godt og vondt.

Ellers tror jeg jo at det finnes en tilsvarende drøm om å være enestående i en hel del fenomener som leker seg med den såkalte Messias-myten (også bl.a kalt The Hero With a Thousand faces). Den hvor det viser seg at en er enestående, uten å ha gjort noe for å fortjene det nødvendigvis, bare fordi at en er. Og så får en betydning for andre, for verden. For eksempel i Matrix, Star Wars og i Harry Potter. Og jeg er helt med på det! Jeg digger det jo!

Så er det enda en alternativ drøm, da. Den som handler om å være et skapende geni. Å utrette fantastiske saker, å imponere stort, lage eller gjøre noe enestående i verden. En trenger ikke være tenåring for å drømme seg bort her, akkurat. Ei heller for å bli skuffet, eller føle enormt prestasjonspress. Og nå assosierer jeg videre og avslutter med Elizabeth Gilberts tale på TED-konferansen, en tale om en ny måte å tenke kreativitet og genialitet på. Ja, den er over 19 minutter, men det føles ikke sånn: