Å glemmes eller ikke glemmes

Kopibutikken ved Alléhjørnet virker aldri spesielt travel, men av en eller annen grunn må du alltid vente en god stund på tur likevel. Sist mens jeg ventet på å bli ekspedert, kikket jeg over disken og fikk øye på et kjent navn på forsiden av en bunke med løse ark. Det var navnet på ei som jeg møtte på faget i fjor, og av tittelen og ugle-logoen på arket forsto jeg at jeg hadde masteroppgaven hennes foran meg. Hun var ferdig, rett og slett, og hadde nå bestilt opp noen ekstra kopier. Jeg ble glad på hennes vegne, og litt mismodig. Litt misunnelig også, kanskje? Men jo lenger jeg sto der og ventet, jo mer la jeg merket til bunkens henslengte tilstand. Det gikk opp for meg at bunken måtte ha blitt sluppet skjødesløst ned på pulten, for den hellet mot den ene siden, og deler av arkene hang til og med utenfor bordkanten på en litt faretruende måte. Rundt bunken lå spredte fakturaer, sakser og ved siden av, flere og enda større bunker med ark. Oppgaven hennes ble så liten, så ubetydelig, den kunne like gjerne ha vært underlaget til en kaffekopp. Jeg tenkte på at oppgaven snart skulle settes inn i en hylle på biblioteket for å bli skakk og skjev og bleket av sol og tid. Kanskje blir den ikke hentet ut av en nysgjerrig fremtidig masterstudent en gang.

Så hva gjør en når en blir slått av sin egen ubetydelighet? Henger med hodet og begynner å drikke av melankoliens melkeboks, rett fra tuten? Neida. Svaret er: En bruker et par timer på noe helt annet, noe artig, noe helt frivillig. Blogging kan være én ting. Fotografere sin superhelt kan være en annen.

P.S: Den som klarer å gjette hvor i verden Rubber Man befinner seg, får ti poeng (30 poeng=CD i posten).

P.P.S: Rubber Man kom i min eie gjennom rebuskonkurransen på InfoMedia-fagfesten.