Burn baby

Når jeg har spilt Psychonauts i det siste, har jeg opplevd noen merkelige reaksjoner i kroppen min. Først må jeg kanskje si at jeg ikke er spesielt glad i plattformspill, selv om jeg har spilt litt av det opp gjennom tidene. Det er eventyr som er sjangeren for meg, med alt som hører til av utforsking og gåteløsning. Psychonauts er bra på mange måter, men er først og fremst et plattformspill. Når det kommer til sinne, er det sånn at jeg sjelden lar meg provosere så mye at jeg faktisk går hen og blir rasende. Men når jeg har spilt Psychonauts har jeg kunnet studere fenomenet. Når det stopper opp et sted, fordi Raz ikke makter å komme seg fra ene hyllen til den andre, og dør og dør og dør, blir jeg så sint at jeg blir kjempevarm. Varmen stiger og stiger, jeg banner og slår med fingrene på tastaturet. Jeg puster litt ut når jeg må starte på nytt, men når Raz går hen og dør litt etter er jeg like varm og sint igjen. Sint på tastene, sint på spillmakerne som har gjort det slik at jeg må få til rett tastekombinasjon for å komme videre, det er en hån, jeg er et tenkende individ for svarte.

Men nå har jeg vunnet over spillet. Jeg har kastet lasso rundt beina på det, strammet til, fått det i bakken med et brak. Rundet det en gang for alle. Hva føler jeg nå? Lettelse. Jeg har drevet ut demonen i meg. Nå kan jeg putte dvd'n inn i coveret, sette coveret inn i bokhylla. Skal hvertfall ikke gi det til broren min, han har obligatorisk undervisning på skolen. Han kan ikke sitte oppe hele natten og banne og brenne.