Atlantis og tyvaktige aper

I gaar var vi paa Gibraltar, saa naert Herakles' stoetter som jeg aldri har vaert foer. Gamle minner om Atlantis-fascinasjonen min dukket opp. Platon skrev jo at Atlantis laa utenfor Herakles' stoetter, altsaa Gibraltarstredet.

En gang skulle jeg bli arkeolog, saann som Indiana Jones, og finne Atlantis. Maa innroemme at hjertet banket ganske mye fortere da vi var paa Kreta og Santorini i forifjor. Mange forskere mente at den gang Santorini hadde et gigantisk vulkanutbrudd slik at omtrent halve oeya sank i havet, ga det grobrunn for mange myter, bl.a. Atlantis. Utbruddet, eller snarere eksplosjonen, foraarsaket flodboelger mange steder i middelhavet. For eksempel paa Kreta. Og der bodde det folk som var ganske hoyet utviklet paa sivilisasjonsrangstigen.

En annen historie er jo at man tror at flodboelgen naadde Egypt, og ga naering til myten om de syv landeplagene, og mest av alt Moses som delte havet i to. Men nok om det.

Gibraltar er det eneste stedet i Europa som har aper. De bor oeverst paa klippen, som det gaar an aa naa ved aa ta en taubane (litt som Ulriken). Med en gang vi gikk ut av taubanevognen saa vi apene. Jeg hadde ikke ventet at de skulle vaere saa tamme! De gikk mellom oss turistene som om de var hunder, satt og slappet rolig av i skyggen, og lot oss ta bilder paa 20 cm avstand. Apene var soete, men ogsaa utrolig frekke. Hvis de saa plastikk, eller papir med sterke farger, kastet de seg over det. Jeg var vitne til at en ape hoppet opp paa ryggsekken til en liten jente som begynte aa skrike paa fransk, mens den grep etter isen hennes. Heldigvis slapp jenta isen, og da hoppet apen av. Apen slapp isen ned paa bakken, og satte seg ned og begynte aa slikke paa den. Jeg liker aper, og best i det fri.