"Uææh, jeg er så fremmedgjort"

Ikke misforstå. Jeg har alltid vært en stor fan av "Jeg ser" av Sigbjørn Obstfelder. Fremmedgjøringsbegrepet er interessant og verdifullt. Refleksjonen rundt fenomenet også. Sannsynligvis karakteriserer fremmedgjorthet min generasjons selvbilde ganske perfekt. Ikke minst derfor er en nødt til å reflektere over fremmedgjøring, problematisere osvosv.

Men det kan gjøres bedre enn i Coppolas Lost in Translation (2003). Så innmari mye bedre. Jeg har allerede nevnt "Jeg ser", som ble utgitt for over hundre år siden, nærmere bestemt 1893. Lignende tematisering kan finnes i Resnais'Hiroshima, Mon Amour (1959). Eller i bøkene til Marguerite Duras. Eller en hel masse andre ting. Masse andre ting.

Med lignende tematikk mener jeg altså fremmedgjorthet. Mangel på nærhet og kommunikasjon, nei, det umulige ved nærhet og kommunikasjon. Ensomhet. Det isolerte jeg'et.

Grunnen til at jeg blir provosert over filmen er ikke filmen i seg selv, men det faktum at det er så mange som synes den er fantastisk. Den er ikke fantastisk, den er ikke litt enestående en gang! Eller jo, den er enestående fordi det er en kvinnelig regissør som har laget den, det er ikke akkurat vanlig når det gjelder mainstream-film. Hun kunne nok ikke klart det uten å hete Coppola, men det har ikke noe med henne å gjøre, men med hele systemet å gjøre. Digresjon. Filmen er ikke fantastisk, den sier ikke noe nytt som vi ikke visste eller ikke hadde tenkt før. Det er helt ok å like den, det er ikke det jeg mener. Folk har lov til å like hva de vil. Men den er ikke en god illustrasjon på fremmedgjorthet, på vår tid.

Lost in Translation er så skoleflink! Hmm, hvordan skal jeg enklest og kjappest illustrere folk som føler seg fremmed og ensomme i et samfunn som ikke gir dem noe av verdi? Jo, jeg putter dem i en fremmed kultur på den andre siden av kloden. Uansett så er jo japaneserne aliens, oppførselen deres psycho og samfunnet deres fucked up. Iik, jeg er så fremmedgjort.